Else-May Botten

En blogg om ting som engasjerer meg…

Archive for oktober, 2010

okt-5-2010

2+2=4, men i Høyre er det 0

I statsbudsjettet satser Regjeringen på skole, bekjemper frafall i videregående skole og øker studieplassene med hele 2200. Regjeringen styrker den næringsrettede forskningen som er en viktig bidragsyter, for å forme framtidas arbeidsplasser. Regjeringen har levert en historisk satsing på samferdsel, hele 2,5 mrd mer på vei og bane. I tillegg legger man opp til skattelette for de pensjonistene som har minst inntekt.

 

Høyres regnestykke er virkelighetsfjernt!

”Dette er dårlige greier”, sier Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner.

Det viser at han har dratt gjennom tallenes oppsett slurvete, og ikke minst har problemer med å legge de sammen.

Høyre ville nok likt bedre skattelette til de som har mest fra før, framfor til de eldre med lave inntekter.

Høyre ville nok likt bedre å ha økt skoleforskningen, framfor å styrke den næringsrettede forskningen.

Høyre ville nok likt bedre å sette skolen ut på anbud, framfor å sikre tilgangen til høyere utdanning for alle.

 

Så, oppfordringen til Jan Tore Sanner er; gjør hjemmeleksa bedre neste gang!

Jeg kan også varmt anbefale gratis leksehjelp fra de Rødgrønne!

 

Posted under arbeiderpartiet
okt-4-2010

En annerledes modell

”Like barn leker best”, sies det i ordtaket, men i mitt og ditt Norge er det like naturlig at ulike barn leker sammen.

Det er fordi vi har ført en politikk som gjør at alle får gå på skole uansett bakgrunn, at alle får tilbud om barnehage, at både mor og far har lik mulighet til å ta utdanning og å delta i arbeidslivet. Denne sterke kvinnedeltakelsen i arbeidslivet løfter samfunnets verdiskaping enormt.

 

I Norge har vi en samfunnsmodell som for meg står for et endringsvillig samspill, effektivitet, konkurransedyktig i med- og motvind, framtidsrettet og byr på langsiktig økonomisk trygghet.

Og nettopp disse elementene har bidratt til at vi her i Norge nå ikke går i streik mot høyere pensjonsalder, mindre penger til skole og omsorg, eller økt ledighet.

For i vårt annerledes land har vi en fagbevegelse som tar ansvar og advarer Regjeringen mot å bruke for mye penger i neste års statsbudsjett. Og nettopp den samstemtheten mellom LO og AP, representerer selve hjørnesteinen i den norske modellen. LO leder Roar Flåthen, oppfordrer til å bevare konkurranseutsatte norske arbeidsplasser, framfor å kjempe for høyere lønninger og høye tilskudd til offentlig sektor, fordi det kan ramme næringslivets konkurranseevne. Hans kollegaer i resten av Europa streiker i protest mot økt ledighet, uansvarlig markedspolitikk, økt pensjonsalder med mer.

 

Vi i Norge, har en hverdag de aller fleste ute i verden misunner oss.

Jeg snakket i sommer med en høyt utdannet mann fra Pakistan.

Han sa: Else-May, hvordan er det å være politiker i Norge, hvor det er så mange parti, med små forskjeller og hvor alt er så tilrettelagt og trygt?

Hvordan er det å stå i en valgkamp og være visjonær i et sånt eventyrland?

 

Svaret mitt er:

Vi i Norge var et av verdens fattigste land for hundre år siden. På grunn at vårt samfunnselement hvor likhet, solidaritet og frihet har stått som grunnpilarer, har vi år for år bedret levekårene til det norske folk.

Fortsatt har vi samfunnsoppgaver vi ønsker å løfte.

Fortsatt, skal vi få flere inkludert i arbeidslivet.

Fortsatt skal vi få flere kvinner over fra deltidsarbeid til heltidsarbeid.

Fortsatt skal vi lete etter de beste teknologiske løsningene for å bygge kompetanse og utvikle produkter, som kan erobre de internasjonale markedene.

Og fortsatt skal vi i Arbeiderpartiet kjempe mot de Høyre kreftene som er truendes til å sløse bort den helhetlige rammen vi har bygd opp.

 

For om det kan høres ut så det er små politiske forskjeller mellom partiene i Norge, vil jeg si at vi velger ulike løsninger som bidrar til store forskjeller i folks hverdag.

 

Jeg frykter Høyres forskjellspolitikk.

For der de fortsatt ønsker å ha rammer i arbeidslivet som forfordeler far, og som ikke løfter en finger for likelønn, vil vi gjøre det motsatte.

Jeg frykter FrPs egoistiske politikk.

For der de vil ha kortsiktige vinninger, som kan sende hele landet tilbake på fattig kassen, vil vi ha langsiktig trygghet for folks livsinnhold og økonomi.

Jeg er stolt av det ansvaret Arbeiderpartiet har tatt gjennom å lede dette landet i store deler av den over hundre års lange oppbyggingstiden.

 

Det går bra, men vi er ikke vaksinert mot de utfordringene som ligger framfor oss. For finanskrisa har gjort sitt inntog i en hel verdensøkonomi, og det er grunn til å frykte en double dip.

Land etter land sliter med å komme på skinner igjen.

Og de knallharde prioriteringene de høyrestyrte landene i Europa nå styrer etter, er lite populære blant folket.

 

Stoltenberg regjeringen har levert tiltak i verdensklasse, som har bidratt til å holde hjulene i gang både i off og privat sektor. Den siste tiltakspakken fra Regjeringen var verftspakken for maritim næring. Hele 10,2 milliarder kroner mer og økt fleksibilitet i virkemiddelapparatet, bidro til å smøre viktige motorer i gang igjen i en næring som nå bedres dag for dag.

 

Den norske modellen har bidratt til folks fremtidsoptimisme i mange tiår. Den har bidratt til små sosiale forskjeller, lav ledighet, lav prisstigning, god næringsutvikling, høy produktivitet og økonomisk vekst.

 

Problemet for høyresidens forhold til denne, er at modellen er sammensatt og hviler på pilarer som gode velferdsordninger, betalt av relativt høyt skattenivå og en sterk offentlig sektor. Trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har vært selve smurningen i maskineriet til velferdssamfunnet vårt.

 

Det er fokuset på å skape for å dele, som er vår essens, ikke Høyres, skape for så å la oss beholde alt selv- prinsippet, som ligger til grunn.

Jeg er oppriktig redd for Høyresidas populist-shopping fra denne samfunnsmodellen, fordi de tydeligvis ikke ser helheten. Og jeg ble ikke særlig beroliget etter å høre Erna og Siv i dag.

Jeg vil at vårt Norske samfunn skal ha en framtid med trygghet og håp også for kommende generasjoner, derfor er det å holde frøken Jensen og fru Solberg bort fra Statsministerens kontor, en viktig jobb i seg selv.

 

(Store deler av innlegget mitt i trontaledebatten)

Posted under arbeiderpartiet, Arbeidsliv, Diverse, Kommentar, Likestilling, Næring, Taler, Utdanning