Else-May Botten

Sitter nå med litt fugler i magen før jeg skal springe bort på Folkets hus nå. Vi skal jobbe med mange viktige saker; enkle som vanskelige, og gjennom disse dagene skal vi legge føringer for partiets og Regjeringens politikk framover.

Ingen sak er for liten, ingen sak er for stor og ingen sak er for vanskelig. Jens har kvittert ut mange krevende saker den siste tiden. Ikke minst situasjonen i Barentshavet, en sak som ble godt politisk landet.
Jeg ønsker at Jens fortsetter trykket, og i løpet av kort tid også løser sykehus saken hos oss i midt- og nord fylket.

Og vi har flere saker vi er svært opptatt av; postdirektivet, Stad skipstunnel, nettolønnsordningen, kraftsituasjonen, vei vedlikehold, rovdyr politikken og mye mer….

Er det rart det er litt ekstra kribling i magen nå…..;) og jeg tror det blir fire spennende dager, på folkets hus.

Da er vi i gang med det 63. Landsmøte til Ap. Det er alltid spenning rundt et landsmøte.

Og mye oppslag og spekulasjoner i forkant.
Om at valgkomiteen gjør sentralstyre «Støre», at pelsdyrnæringen må legges ned i landet, nei til postdirektivet og mye mer… så får vi se hva landsmøte vedtar i disse, og flere saker.

«Tøffe» Jens dro til med en offensiv tale om helse politikken. Og ja, det tas tak i helsepolitikken, og det er viktig for folks trygghet for framtida. Mer til eldreomsorgen,  og viktig satsing overfor demense.
Og Jens, vi liker deg når du er tøff og tydelig, og kvitterer ut krevende saker. Du har tatt mange kloke valg i krevende saker nå. Så, hold trykket, du vet vi har en sak i Romsdal og Nordmøre, som trenger en løsning som er framtidsrettet.

Stemningen er god her, meningsmålingene gode, mange dyktige tillitsvalgte er på plass.

Så har vi et godt samarbeid, for ikke å si et unikt samarbeid, med LO. Roar Flåthen, LOs leder, var tydelig på at Høyre passer best i opposisjon- ikke posisjon. Det er jeg helt enig i.

Nå må vi legge rammene for en ap politikk hvor vi står sammen for å imøtekomme framtidas muligheter og utfordringer.

Vi er klare!

Først var vi i «kollen» og så barneskirennet….:) De norske jentene er bare helt fantastiske.

Så, hører vi nå om hvor godt skiskytterne gjør det. Veldig bra dette. Heia Norge!!!!

Hører på nyhetene at Adecco tar de ansattes situasjon mer på alvor, etter mye press, og inngår tariffavtale. Det er et riktig og viktig steg å ta nå. De er under heftig press nå, så de må nok foreta noe for å kunne opprettholde driften og tilliten. Uhørte arbeidsforhold og triks med time registrrering er useriøst.

På universistetsplassen durer Vamp på med «Månemannen», det er nå en røff avslutning på en lang utedag:)

Så får vi se hva morgen dagen bringer….:)

Det er en krevende sak og vite hva man skal gjøre rundt kapring av skip i Adensbukta, og det Indiske hav. Dette skaper uro og redsel for de som skal ferdes på strekningen, det skaper uro for rederne som har båtene og mannskapene sine der, og hvordan denne situasjonen vil utvikle seg er vanskelig å vite. Vi i Norge er selvfølgelig opptatt av hvordan våre sjøfolk og båter, skal kunne unngå kapring.

Jeg mener situasjonen på land er hovedproblemet og at Norge må være en aktiv bidragsyter mtp den situasjonen. Men vi kan ikkealene løse uroen i Somalia, men bidra med vårt. Derfor er det viktig at FN og mange bidrar til å få systemene på land til å fungere. Dagens pirater, er helter i sitt hjemland, som greier å skaffe penger til å utvikle landet sitt gjennom kapringen.

Mange ulike tiltak løftes i denne debatten her hjemme, og det er tiltakene til havs som får størst oppmerksomhet. Vi ønsker ikke å bidra til å eskalere situasjonen, men vi ser også at skip fra Kina og Russland passerer lettere enn andre gjennom dette farvannet. De er nok ikke spesielt redde for å ta i bruk våpen om de skulle føle seg truet. Vi ser at de som er væpnet i mindre grad blir forsøkt kapret.

I Norge har vi nå en bred debatt om hva vi mener er riktige tiltak. Jeg synes opposisjonen tar litt for lett på de ulike tiltakene. Til tider kan det virke som det bare er å få på plass en Fregatt og at det skal være fritt fram med våpen, så er problemet løst. Men å sende en båt ned i et havområde som er så stort, og tro at alt er løst med sikkerheten til våre norske sjøfolk er rimelig naivt. Det vil kun være et bidrag fra Norge i det internasjonale samarbeidet. Men et viktig bidrag, vel og merke. Norge har vært i Adensbukta tidligere med fregatt, og vi skal tilbake igjen, spørsmålet er bare når vi skal sende en fregatt ned igjen.

Et annet tiltak er å boikotte området og kjøre alternative ruter. Det er også krevende. Alle må være samkjørte og det er vanskelig å få alle aktører til å følge det. Og hva oppnår vi med det? Det vil kun være en løsning på kort sikt.

Så har vi væpning ombord i båtene. Vil det bidra til at vi bidrar til å eskalere krigføringen, eller vil det roe gemyttene på havet. Jeg tror piratene er rimelig aggresive og er villige til å ofre mye for å lykkes på sine tukter. Jeg er opptatt av sikkerhet og mener vi må se på båtene som en arbeidsplass. Derfor må de ansattes stemme være svært viktig i denne saken. Det er de som kjenner faren på kroppen, det er de som har ansvaret for å få båten fra a-b, og må bli lyttet til. Sjøoffiserforbundet la ut sin medlemshøring i går på nett. Den viser at 91% av deres medlemmer ønsker å ha væpnede vakter ombord. Jeg er derfor åpen for å se på væpning ombord, men da mener jeg de ansatte må ha vetorett på å bestemme hvilke vaktselskaper som skal brukes. Og Regjeringen må jobbe med å finstemme jussen, slik at vi får dette organisert på en god måte.

Saken diskuteres i Regjeringen og jeg har tro på at man finner fram til gode løsninger på dette. Denne saken er ikke enkel og det finnes ikke et enkelt tiltak som løser saken. Den er sammensatt og krevende for verdenssamfunnet, og vi må gjøre vårt.

Norsk Industri har kommet med sin konjunktur rapport som viser at norsk økonomi tar seg gradvis opp.

Det er bra og viser at vi både politisk og næringsmessig har greid oss bra gjennom finanskrisa.

Forventningene samlet sett er at vi skal passere 280 000 ansatte i industrien i løpet av året.

Det lover godt og står i stor kontrast til mange andre land i Europa.

Det er ikke lenge siden utdelingen av Nobel fredspris 2010 gikk til Liu Xiaobo, som fikk mye medieoppmerksomhet verden over. I dag har jeg sammen med to av mine parti kollegaer på Stortinget, Martin Kolberg og Tone Merethe Sønsterud, sendt inn forslag på ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) som kandidat til Nobels Fredspris 2011.01.31

Hvorfor? Jo, AP har gjennom hele sin historie kjempet for arbeid til alle, men også at folk skal ha et anstendig arbeid. Gjennom å samarbeide med en sterk fagbevegelse har vi lyktes med å skape ”den norske modellen” som kjennetegnes ved at vi har et tett trepartsamarbeid som fører til et velorganisert arbeidsliv og en sosial trygghet. Denne måten å organisere samfunnet på har nå også fått ros av OECD og blitt debattert i Davos som en økonomisk vellykket måte å organisere samfunnet på som bør tas opp av andre land.

ILO er bygget på mye av det vi tror på, dialog og et tett samarbeid mellom ulike parter for å oppnå flere arbeidsplasser og et anstendig arbeidsliv.

Vi synes vi ser resultatene av en motsatt politikk i den politiske uro som nå har oppstått i mange land. Når ungdom gikk ut i gatene i Tunis var det fordi de ville ha politisk endring og reformer, men mye handlet også om en frustrert befolkning uten mulighet til å kunne forsørge seg og sine. Situasjonen i Egypt er den samme – folk mangler de mest elementære rettigheter som mulighet til et anstendig arbeid og mat til sine familier. De vil ha et politisk lederskap som ser alvoret i at millioner nå blir stengt ute av det alminnelige samfunnslivet fordi de ikke får arbeid.

Mangel på arbeid skaper sosial uro og undergraver sosialt samhold. Det blir en alles kamp mot alle for å skaffe det mest nødvendige til seg og sine. Selv i Storbritannia kan vi nå lese at folk tilbyr arbeidskraften sin gratis for ikke å bli stengt ute av et stadig strammere arbeidsmarked. Hvis ikke folk føler trygghet for de mest elementære rettigheter, vil det raskt kunne utvikle seg sosial uro som kan true den nasjonale stabiliteten som i Tunis og Egypt, og kan raskt eskaleres til en trussel også mot den globale sikkerheten.

Fredsprisen til ILO kan i denne situasjonen bidra til at verdens ledere får øynene opp for at arbeid er en nøkkel til utvikling og fred. Vi mener at verdens befolkning fortjener at deres behov for et anstendig arbeid blir sett, hørt og fremfor alt gjort noe med.

Jeg mener på dette grunnlag at ILO er en god kandidat til årets Nobel Fredspris.

Dette er en stor dag for kraftnasjon Norge. Regjeringen viser tydelig sin offensive satsing med sitt statlige eierskap. I dag går staten inn med 14 milliarder til økt egenkapital , noe som gir muskler til hele 82 milliarder i investeringer fra i dag og fem år fram i tid. Hele 25 % av investeringene skal foretas i Norge.

Disse midlene skal brukes til å oppfylle en klar satsing på fornybar energi. I all hovedsak vannkraftutbygging og oppgraderinger og vindkraft. Satsingen vil bidra til næringsutvikling både i Norge og internasjonalt, og setter Statkraft på topp innenfor fornybar energi i Europa. Med dette ivareta vi selve kronjuvelen i Norge, som nå kan bidra til å skape nye verdier, økt kraftproduksjon og sikre en robust norsk hånd på rattet.

Det er en offensiv og framtidsrette satsing, som sikrer mange spennende arbeidsplasser både i Norge og internasjonalt. På pressekonferansen kom det tydelig fram at nærings- og handelsminister, Trond Giske, og styret i Statkraft nå har hatt en grundig og god prosess. De har ivertfall kommet fram til et godt resultat!

Etter å ha hørt på debatten virker det helt opplagt at Høyre nå ønsker å ta på seg litt nye klær, ja kanskje til og med kle seg ut.

De prøver å fremstille seg som mer renhårige i et velferdsperspektiv. Men president, det virker så det kun er yttertøyet de da viser frem.

For på innsida ser vi en tydelig profil, som er blåere enn noen gang. I media og på talerstolen, flørter de vilt og uhemmet med Frp, samtidig som de sminker sitt budskap til velgerne med en sosialistisk tone. Kanskje prøver de å kle seg som ”liksom sosialister”.

Men er det sammenheng mellom ord og handling? 

Høyre sier vi må bedre utdanningen. Det er også vi opptatt av. Det er derfor vi har kommet med mange ulike tiltak overfor denne sektoren. Et eks. er at vi har økt antall lærere med 4650 siden 2005, i motsetning til Høyre, som kuttet 1000 lærerårsverk, da de hadde makta sammen med Bondevik.

Ut fra Høyresidens entusiasme etter å kutte i offentlig sektor, kan man kanskje ane en viss allergi mot en sterk offentlig sektor.

Samtidig som de er opptatt av næringsutvikling og rammebetingelser og ikke minst økte tilsyn til ulike næringer, er de opptatt av å kutte i deres budsjetter.  

Med de store kuttene i offentlig sektor som foreslås, får man ikke bare dårligere tjenester, de sender også mange mennesker ut i arbeidsledighet.

Inntekter til fellesskapet er viktig. Regjeringen er klar på at vi også framover skal ha store motorer i norsk næringsliv i offentlig eie.

Disse skal komme fellesskapet til gode.

Frp og H derimot virker svært så enige om at det er klokt å selge ut viktige deler av norskeide selskaper, for å utløse engangsinntekter, framfor å sikre løpende inntekter for framtida.

Det har blitt sagt mye klokt om den norske modellen i debatten.

En modell AP er opptatt av å verne om.

Så mitt budskap til høyrepartiene er: Denne samfunnsmodellen er et puslespill sammensatt av mange viktige brikker. Når alle brikkene er plassert, fungerer de som en sterk samfunnsmotor, hvor en sterk off sektor, samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene er med på å trygge velferd til alle, trygge arbeidsplasser, bidra til endringsvilje og omstillingsflyt i næringslivet, viktige mekanismer andre land misunner oss.

Om ”liksom sosialistene” begynner å shoppe brikker av denne modellen til sin velferdsdrakt, vil den raskt rakne og sette oss inn i en helt annen samfunnsretning, enn dagens. For modellen kan gjerne adopteres av andre, men umulig kjøpes stykkevis og delt! Da rakner suksesskriteriene fort.

Budsjettet for 2011, bidrar til økt verdiskaping og fortsatt høy sysselsetting. Det er et etterspurt mål av partene i arbeidslivet. Innholdet  i budsjettet, gir muligheter til å bygge opp om framtidas arbeidsplasser.

Landet Norge, er i en særstilling, også budsjettmessig.

Vi lever i et velferdssamfunn bygd opp fra fattigdommen tidlig på 1900-tallet, til dagens nasjonale rikdom, hvor Jens Stoltenberg fra Oslo og Linn Bugge fra Molde har like muligheter til å leve gode liv.

I statsbudsjettet satser Regjeringen på skole, bekjemper frafall i videregående skole og øker studieplassene med hele 2200. Regjeringen styrker den næringsrettede forskningen som er en viktig bidragsyter, for å forme framtidas arbeidsplasser. Regjeringen har levert en historisk satsing på samferdsel, hele 2,5 mrd mer på vei og bane. I tillegg legger man opp til skattelette for de pensjonistene som har minst inntekt.

Høyres regnestykke er virkelighetsfjernt!

”Dette er dårlige greier”, sier Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner.

Det viser at han har dratt gjennom tallenes oppsett slurvete, og ikke minst har problemer med å legge de sammen.

Høyre ville nok likt bedre skattelette til de som har mest fra før, framfor til de eldre med lave inntekter.

Høyre ville nok likt bedre å ha økt skoleforskningen, framfor å styrke den næringsrettede forskningen.

Høyre ville nok likt bedre å sette skolen ut på anbud, framfor å sikre tilgangen til høyere utdanning for alle.

Så, oppfordringen til Jan Tore Sanner er; gjør hjemmeleksa bedre neste gang!

Jeg kan også varmt anbefale gratis leksehjelp fra de Rødgrønne!

”Like barn leker best”, sies det i ordtaket, men i mitt og ditt Norge er det like naturlig at ulike barn leker sammen.

Det er fordi vi har ført en politikk som gjør at alle får gå på skole uansett bakgrunn, at alle får tilbud om barnehage, at både mor og far har lik mulighet til å ta utdanning og å delta i arbeidslivet. Denne sterke kvinnedeltakelsen i arbeidslivet løfter samfunnets verdiskaping enormt.

I Norge har vi en samfunnsmodell som for meg står for et endringsvillig samspill, effektivitet, konkurransedyktig i med- og motvind, framtidsrettet og byr på langsiktig økonomisk trygghet.

Og nettopp disse elementene har bidratt til at vi her i Norge nå ikke går i streik mot høyere pensjonsalder, mindre penger til skole og omsorg, eller økt ledighet.

For i vårt annerledes land har vi en fagbevegelse som tar ansvar og advarer Regjeringen mot å bruke for mye penger i neste års statsbudsjett. Og nettopp den samstemtheten mellom LO og AP, representerer selve hjørnesteinen i den norske modellen. LO leder Roar Flåthen, oppfordrer til å bevare konkurranseutsatte norske arbeidsplasser, framfor å kjempe for høyere lønninger og høye tilskudd til offentlig sektor, fordi det kan ramme næringslivets konkurranseevne. Hans kollegaer i resten av Europa streiker i protest mot økt ledighet, uansvarlig markedspolitikk, økt pensjonsalder med mer.

Vi i Norge, har en hverdag de aller fleste ute i verden misunner oss.

Jeg snakket i sommer med en høyt utdannet mann fra Pakistan.

Han sa: Else-May, hvordan er det å være politiker i Norge, hvor det er så mange parti, med små forskjeller og hvor alt er så tilrettelagt og trygt?

Hvordan er det å stå i en valgkamp og være visjonær i et sånt eventyrland?

Svaret mitt er:

Vi i Norge var et av verdens fattigste land for hundre år siden. På grunn at vårt samfunnselement hvor likhet, solidaritet og frihet har stått som grunnpilarer, har vi år for år bedret levekårene til det norske folk.

Fortsatt har vi samfunnsoppgaver vi ønsker å løfte.

Fortsatt, skal vi få flere inkludert i arbeidslivet.

Fortsatt skal vi få flere kvinner over fra deltidsarbeid til heltidsarbeid.

Fortsatt skal vi lete etter de beste teknologiske løsningene for å bygge kompetanse og utvikle produkter, som kan erobre de internasjonale markedene.

Og fortsatt skal vi i Arbeiderpartiet kjempe mot de Høyre kreftene som er truendes til å sløse bort den helhetlige rammen vi har bygd opp.

For om det kan høres ut så det er små politiske forskjeller mellom partiene i Norge, vil jeg si at vi velger ulike løsninger som bidrar til store forskjeller i folks hverdag.

Jeg frykter Høyres forskjellspolitikk.

For der de fortsatt ønsker å ha rammer i arbeidslivet som forfordeler far, og som ikke løfter en finger for likelønn, vil vi gjøre det motsatte.

Jeg frykter FrPs egoistiske politikk.

For der de vil ha kortsiktige vinninger, som kan sende hele landet tilbake på fattig kassen, vil vi ha langsiktig trygghet for folks livsinnhold og økonomi.

Jeg er stolt av det ansvaret Arbeiderpartiet har tatt gjennom å lede dette landet i store deler av den over hundre års lange oppbyggingstiden.

Det går bra, men vi er ikke vaksinert mot de utfordringene som ligger framfor oss. For finanskrisa har gjort sitt inntog i en hel verdensøkonomi, og det er grunn til å frykte en double dip.

Land etter land sliter med å komme på skinner igjen.

Og de knallharde prioriteringene de høyrestyrte landene i Europa nå styrer etter, er lite populære blant folket.

Stoltenberg regjeringen har levert tiltak i verdensklasse, som har bidratt til å holde hjulene i gang både i off og privat sektor. Den siste tiltakspakken fra Regjeringen var verftspakken for maritim næring. Hele 10,2 milliarder kroner mer og økt fleksibilitet i virkemiddelapparatet, bidro til å smøre viktige motorer i gang igjen i en næring som nå bedres dag for dag.

Den norske modellen har bidratt til folks fremtidsoptimisme i mange tiår. Den har bidratt til små sosiale forskjeller, lav ledighet, lav prisstigning, god næringsutvikling, høy produktivitet og økonomisk vekst.

Problemet for høyresidens forhold til denne, er at modellen er sammensatt og hviler på pilarer som gode velferdsordninger, betalt av relativt høyt skattenivå og en sterk offentlig sektor. Trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har vært selve smurningen i maskineriet til velferdssamfunnet vårt.

Det er fokuset på å skape for å dele, som er vår essens, ikke Høyres, skape for så å la oss beholde alt selv- prinsippet, som ligger til grunn.

Jeg er oppriktig redd for Høyresidas populist-shopping fra denne samfunnsmodellen, fordi de tydeligvis ikke ser helheten. Og jeg ble ikke særlig beroliget etter å høre Erna og Siv i dag.

Jeg vil at vårt Norske samfunn skal ha en framtid med trygghet og håp også for kommende generasjoner, derfor er det å holde frøken Jensen og fru Solberg bort fra Statsministerens kontor, en viktig jobb i seg selv.

(Store deler av innlegget mitt i trontaledebatten)